Ikke kast gammel, norsk tradisjon over bord til fordel for en nymotens såkalt logo.  Gi heller folket kunnskap om merkets samlende, kristenhistoriske symbolikk.

Etter at en prest hadde uttalt at man måtte fjerne mordvåpnene fra kirkens merke, besluttet Norsk Heraldisk Forening for tre år siden å lage en utredning om Hellig-Olavs øks som norsk symbol. Utredningen resulterte i en 24 siders artikkel i det nordiske fagbladet «Heraldisk Tidsskrift» oktober 2010. Bladet med artikkelen ble også oversendt Kirkerådets administrasjon.

Høsten 2011 skrev imidlertid professor Knut Lundby og herrene Nordahl og Holtmann fra reklamebyrået Medicineheads en kronikkartikkel i en større hovedstadsavis om at «Kirken trenger ny logo». Norsk Heraldisk Forenings styre besluttet da at formannen samt styremed¬lemmet professor Holer skulle skrive et motinnlegg. Avisen ønsket imidlertid ikke noe motinnlegg. Grunnen var plassmangel. De hadde imidlertid plass til én full side med det ene synspunkt, men gir ikke en gang anledning til et kort motinnlegg. Om avisen ønsket å hindre motargumenter, eller om årsaken var økonomisk ved at et reklamerbyrå var medforfatter, er ikke godt å si. Heller ikke en «hovedstadsavis» som er kjent for sin interesse for kirken var villig til å ta inn artikkelen – av en eller annen grunn. Da kunne vi vel ikke vente noe bedre i den øvrige pressen. Vi føler derfor at vi er utestengt fra den landsdekkende pressen. Norsk Heraldisk Forening besluttet derfor å sende artikkelen direkte til Kirkerådets nyvalgte medlemmer. Kirkerådet består av 15 medlemmer samt to uten stemmerett.
Kronikkforfatterne Lundby, Nordahl og Holtmann sier at et skjold leder lett tanken til makt og i verste fall til overgrep og kan bekrefte negative oppfatninger om kirken. Dette er totalt uforståelig. Alle vet at et skjold slett ikke er laget for angrep, men for forsvar og vern. Skulle vårt riksvåpen, som også er kongehusets, og våre over 400 kommunevåpen med skjoldmotiv kunne føre tanken til overgrep? Eller hva med de mangfoldige eldre eller nykomponerte slektsvåpen som mange familier ser på med glede.
Og hva er forskjellen på korset og øksen? Begge er jo mordvåpen. Korset var romernes henrettelsesredskap for ikke-romerske borgere, henrettelse kombinert med langpining. Men det er blitt symbolet på Kristi død, oppstandelse og seier. Olavs-øksen er i Norge blitt symbolet på Hellig-Olavs død og saliggjøring hvorved kristendommen seiret i vårt land. Med andre ord, kristendommens fødsel i verden og dens fødsel i Norge, kort og godt kirken i Norge.
Den norske kirkes våpen

Olavs-øksens historiske og symbolske bakgrunn

Olavs-øksen er et symbol som har fulgt den norske kirke i 700 år. Det er svært vanlig at helgener symboliseres sammen med det våpen som gjorde dem til martyrer, det som førte dem til himmelen. En rekke eksempler kan nevnes, og sentralt står selvfølgelig korset som Kristi eget symbol. Disse symbolene kalles ofte vedkommendes «attributt». Stridsøksen er blitt kong Olav den helliges attributt, selv om det er noe uklart hvilken øks, hans egen eller den han ble hugget med i slaget på Stiklestad. Olavs-øksen er siden også blitt et symbol, ikke kun for kirken, men for hele nasjonen Norge.
Hellig-Olav fikk egentlig tre banesår på Stiklestad. Først hogg Torstein Knarresmed ham i benet med øksa. Da lente kongen seg opp til en stein og kastet sverdet og ba Gud hjelpe seg. Nå stakk Tore Hund til ham med spydet nedenunder brynjen. Da hogg Kalv til ham på halsen. Man er enig om at det var Torsteins øksehogg som gjorde at kongen måtte lene seg bakover mot steinen og som gjorde at Tore Hund kom til med spydet og så til slutt denne Kalv. Øksen var altså det avgjørende.
Men enda en øks kunne vel så godt komme på tale. Kong Olav hadde også sin egen, berømte øks, kalt Hel. Det er imidlertid kun så vidt det er nevnt at kongen hadde den med i slaget. Og den hjalp ham jo ikke. Først ved sønnen Magnus den godes seier ved Lyrskog hede ble denne berømt. Den ble oppbevart sammen med andre riksregalier i domkirken/katedralen i Nidaros. Da erkebiskop Olav Engelbrektsson i 1537 rømte til Nederland, tok han med seg «Norriges Riges Krone, Sverd og Bredøxe». Her ble den borte. Med den betydning som ble øksen i Kristkirken til del, ville det ikke være urimelig at det var denne øksen som ble helgenens symbol.
Men på den annen side var det som nevnt vanlig at det var det våpen som gjorde helgenen til martyr som bruktes som attributt. Det er derfor mest sannsynlig at det er Torstein Knarresmeds øks som etter hvert ble regnet som St. Olavs attributt. I senere avbildninger av kong Olav i slaget på Stiklestad er det fiendens våpen vi ser, ikke kongens egen øks. Kun én gang, på alterfrontalet fra Kaupanger (ca 1300), er Olav fremstilt i slaget med egen øks. Men uansett hvilken øks det handler om er hovedsaken at det var en øks som ble oppfattet som St. Olavs symbol.
Olavs-øksen kom inn i det norske kongevåpen ca 1280 da Eirik Magnusson ble konge. Vi antar at dennes formyndere, i sin strid med erkebiskopen, satte Olavs-øksen i løvens labber for å vise at kongen var direkte arvtaker etter St. Olav. Allerede Magnus Erlingsson (konge 1161-84) bekjenner seg i sitt store privilegiebrev som Hellig Olavs ridder, og tar sitt rike i len av ham. Ikke pavens, men helgenkongens vasall skulle den norske kongen være.
Så kommer vi til bruk av øks i kirkens våpen. Hellig Olav med øks i hånden dukker opp i et lite segl fra 1309, brukt av Eilif Korte i perioden før han ble viet til erkebiskop. I stort format får vi ham senere i erkebiskop Olavs storsegl fra 1350. Her sitter helgenen på sin trone med en langskaftet øks i høyre hånd, omgitt av en rekke andre helgener. Erkestolen (administrasjonen) får sitt våpenskjold lagt inn nederst. Dette er en opprettstående korsstav med nøkler i kryss. Erkebiskop Gaute endrer dette våpenmerket til en korsstav med to kryssende økser (1475). Erik Valkendorfs segl (1510) viser for første gang det våpenmerket vi kjenner i dag; et likearmet kløverkors flankert av to opprettstående økser. Dette våpenet sto på segl, mynt, byggverk og i trykte bøker.
Det hevdes at de to øksene symboliserer både den himmelske og den jordiske makt så vel som de to festdagene Olsok (29. juli) og «lille Olsok» (saliggjøringsdagen 3. august). Øksen som symbol på Olsok og «lille Olsok» har holdt seg gjennom tidene på våre primstaver hvor disse dagene alltid har vært markert ved en større og en mindre øks. Til ære for den norske kirkes fødselsdag er 29. juli (Olsok) også en av årets 15 (16) offisielle flaggdager. I de senere år har pilegrimsturer til Nidaros igjen blitt moderne innen kirken. I år har nærmere 600 pilegrimer besøkte Nidaros Pilegrimsgård for å få informasjon, sine pass stemplet eller for å samtale med pilegrimspresten eller de frivillige som har stilt opp. Når man har gjennomført ferden får man «Olavsbrevet», et pilegrimstestimonium med bl.a. tegning av St. Olav med øks.

Den katolske kirke i Norge

Siden Den norske kirke bruker det siste norske erkebispedømmes våpen, kunne den katolske kirke ved sin tilbakekomst til landet ikke benytte dette. Men fra 1964 benytter Oslo katolske bispedømme to fra hverandre stilte Olavs-økser som sitt våpen. Trondheim katolske stift benytter i rødt felt en gull øks. Motivet er hentet fra våpenet til erkebiskop Olav Trondsøns segl. I 2009 ble det utarbeidet våpen for St. Olav katolske domkirke i Oslo; i rødt felt to fra hverandre stilte økser gjennom en krone omgitt av en liljebord, alt i gull. De bruker øksen som symbol for Norge, selv om de over hode ikke er underlagt den norske stat. Dersom Den norske kirke forkaster det gamle merket, kunne man tenke seg at katolikkene mer enn gjerne vil overta det og derved vise hvem som innførte kristendommen i landet.

 

Forslaget til ny, såkalt «logo»

Ordet logo Nytt forslag til s.k. logoer en amerikansk oppfinnelse som egentlig er forkortelse for «logotype». Det kommer av de greske ordene «logos» og «tipos» og oppfattes normalt som et ord formet på en spesiell, typisk måte. Kjente eksempler er Coca Cola og Freia. Men «logo» brukes i dag om en grafisk figur eller en sammensetning av geometriske figurer som kjennetegner en vare eller en fysisk eller juridisk person som en bedrift eller organisasjon. Det tilsvarer det norske ordet «merke» eller det opprinnelig fransk-latinske «emblem». Intet galt om amerikansk kultur, men la den ikke erstatte gamle, norske kulturminner. Det er Den norske kirke vi snakker om. Forslaget fra professor Lundby og lederne i byrået Medicineheads, og som egentlig er et «piktogram», ser ut som en intetsigende labyrint eller en utbrodert valknute. I forskjellige former har valknuten særlig symbolisert magi og overtroisk vern mot onde krefter. Vi ser korset i midten og noe som minner om vaffelhjerter, men ellers sier vel denne labyrinten ikke noe. Vi ville dog ikke vært så kritiske dersom det ikke allerede forelå et ca 500 år gammelt merke.
Vi er i de senere år blitt betydelig flinkere til å ta vare på vår kulturarv når det gjelder fysiske minner som hus, broer, kjøretøy osv. Men de ulegemlige kulturminner, også kalt immaterielle, er det fortsatt langt igjen før man får tilstrekkelig respekt for. Vi kan se på postverket som har kastet et mange hundre år gammelt merke med i rødt et gull posthorn under en krone til fordel for en slik «logo». Er det to drikkehorn? At man skilte ut en avdeling kalt «Bring» er ingen unnskyldning. I alle våre naboland, hvor man kulturelt ikke er så «amerikaniserte», har man beholdt sine gamle posthorn, gjerne i de nasjonale farger. I Oslo gikk den Drammenske kongevei, til daglig kalt Drammensveien, fra den gamle bygrensen helt siden Christian IVs tid. Slik går også andre, gamle hovedveier ut fra sentrum med navn på det sted de går mot. Tilsvarende er det i andre, gamle byer som København, Brussel, Wien og Roma. De ville aldri gi disse veiene et nytt navn. Men i Oslo måtte man for noen år siden endre navnet på den viktigste, indre del til «Henrik Ibsens gate» fordi det var 100 år siden dikteren døde. (I bystyrets prøvevotering var det én stemmes overvekt.) Hvorfor kunne man ikke finne en annen gate til dikteren, f.eks. Arbiens gate som han hadde adresse til?
Vi håper at våre gamle symboler, herunder Olav den helliges øks, overlever fram til en tid hvor historisk tradisjon atter igjen blir tolket, verdsatt og følt som viktig, som symbol på generasjoners fellesskap og en motvekt mot fremmedgjøring.
La oss sitere fra Per Sivles «Tord Foleson»:

«Mannen kan siga, men Merket det må
i Noreg si Jord som på Stiklestad stå.
Og det er det stora, og det er det glupa,
at Merket det stend, um Mannen han stupa.»